Grunnloven i internasjonalt perspektiv

Den 25. oktober 2013 arrangerte ARENA et dagsseminar for lærere om den norske Grunnloven i internasjonalt perspektiv. Blant spørsmålene var om Europa, som har vært så sentralt for utviklingen av Grunnloven og demokratiet i Norge, i dag utgjør den største trusselen mot konstitusjonelt demokrati i Norge?

Forsiden til den håndskrevne originalutgaven av Norges grunnlov av 4. november 1814 (Foto: Stortingsarkivet)

200-års jubileet for den norske Grunnloven i 2014 er en viktig milepæl og anledning til å reflektere over Grunnlovens og demokratiets rolle og status. ARENA ønsket derfor å tilby et seminar for lærere i samfunnsfag og historie som ønsket å lære mer om effektene av Norges tilknytning til EU for norsk konstitusjonelt demokrati, og om Grunnlovens idégrunnlag og historie, i forkant av jubileumsåret.  

Salen var fylt av lærere fra ungdomstrinnet og videregående skole, men også gjester fra Stortinget, departementer, andre forskningsmiljøer og organisasjonslivet hadde funnet veien til Domus Media på Karl Johan i anledning seminaret.

Professor John Erik Fossum fra ARENA organiserte seminaret sammen med Alf Tomas Tønnessen, president i ASANOR (American Studies Association of Norway).

Idegrunnlag, historie og sammenlignende kontekst

Grunnloven uttrykker de sentrale prinsipper og verdier som konstituerer et samfunn. Den norske Grunnloven er en av verdens eldste, og er i likhet med moderne grunnlover basert på universelle prinsipper, som individuell frihet, likhet for loven, toleranse, tanke- og ytringsfrihet.

Seminarets første del rettet fokuset mot det idéhistoriske grunnlaget til den norske Grunnloven og den historiske konteksten som den oppstod i.

Eidsvollsmennenes forbilder

Professor Ola Mestad fra Senter for europarett, UiO, og leder av Forskningsrådets komité for grunnlovsjubileet 2014, så spesielt på forbildene til Eidsvollsmennene og hvor ideene deres kom fra. Den norske grunnloven var den siste revolusjonsgrunnloven som ble vedtatt, og debatten blant Eidsvollsmennene var tydelig del av en større internasjonal debatt. Mestad viste både til amerikansk, fransk, britisk og norsk-dansk påvirkning.

Innholdet representerte standard grunnlovstenkning for perioden, og for å illustrere den historiske tidsånden Grunnloven ble skrevet i, viste Mestad til at tidsskriftet Minerva, som kom med hyppige rapporter fra USA, brukte begrepet «diktator» i forsøket på å forklare det nye amerikanske presidentembetet i 1787 – referanserammen var Romertiden.

USA som inspirasjonskilde 1776-1814

Bård Frydenlund, forsker ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved UiO, sammenlignet frigjørings- og grunnlovsprosessene i USA og Norge. Den politiske revolusjonen var kanskje større i Norge enn i USA, ettersom alt var mer konsentrert her og skjedde i løpet av ett år. I begge land var det revolusjoner på toppen av samfunnet, men selv om det ikke var noen sosial revolusjon ble grunnlaget lagt for folkelig representasjon som ga nye sosiale grupper tilgang til politiske arenaer.

I likhet med Mestad pekte også Frydenlund mot den amerikanske grunnloven og delstatenes lover som inspirasjonskilde for den norske. Prosessene skilte seg derimot også på flere områder, blant annet var vilkårene for revolusjonene forskjellige. Ulikhetene var også store når det gjelder partiene og valgfraksjonene på grunn av ulik grad av politisk modning.

Kvinners stemmerett og valgbarhet

Med årets 100-årsjubileum for kvinners stemmerett som bakteppe bidro Helga Hernes (seniorrådgiver, PRIO) til å trekke linjer fremover gjennom fokus på argumentasjonen for og imot kvinners stemmerett og valgbarhet fra før 1913 og fremover. Hun belyste hvordan oppfatninger og begrepsbruk bidro til en historisk utestenging av kvinner. Rettigheter var knyttet til kvinners status som «borgere» og «personer», og det var først i 1913 at borgerbegrepet ble kjønnsnøytralt.

Etter å ha fått stemmerett skulle det likevel gå mange tiår før kvinner ble representert i det politiske liv, på Stortinget og i regjering, og det var først på 70-tallet at kvinner argumenterte for sin valgbarhet. Hernes viste at de samme argumentene kunne gjenkjennes i forkant av 1913 og på 1970-tallet, og klassifiserte dem i tre kategorier: rettferdighetsargumenter, ressursargumenter (man går glipp av kvinners erfaringsgrunnlag) og interesseargumenter (kvinner har andre politiske prioriteringer enn menn).

USA som inspirator i dag?

Professor emeritus i Nord-Amerikastudier ved UiO, Ole O. Moen, også tidligere visepresident i ASANOR, tok en annen innfallsvinkel da han så på dagens amerikanske politiske system og spurte om USA fortsatt er en viktig kilde til inspirasjon. Det amerikanske systemet er preget av en grunnlovskonservatisme som gjør folk uvillige til å endre konstitusjonen, selv for å bøte på åpenbare svakheter. Særlig viste han til flere valgtekniske svakheter som bidrar til det han kalte «et betenkelig demokratiunderskudd».

Moen pekte også på andre svakheter ved det politiske systemet: prøvingsretten er udemokratisk, småstater er overrepresentert, det drives ikke valgkamp i store stater, og pengebruken i valgkamp er i fri flyt. Han konkluderte med at USA ikke er inspirator for demokrati i dag. Det nasjonale mottoet «out of many, one» stemmer rett og slett ikke i dag, hevdet han.

Den europeiske utfordring

Seminarets andre del diskuterte hvilke effekter Norges tilknytning til EU har for norsk konstitusjonelt demokrati. Spørsmålet mange reiser i dag er nemlig om det samme Europa som stod så sentralt i dannelsen og utviklingen av den norske Grunnloven og det norske demokratiet, utgjør den største trusselen mot konstitusjonelt demokrati i Norge i dag. Mange hevder at globalisering og europeisering bidrar til å undergrave statlig suverenitet og demokratisk selvbestemmelse.

Er Grunnloven satt til side?

Christoffer C. Eriksen, førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett ved UiO, startet med å se på om den måten Norge forholder seg til EU på har satt Grunnloven til side. I utgangspunktet mente han at svaret var et soleklart «nei»; formelt sett har statsmakten stort sett myndigheten i behold.

Samtidig kom han inn på flere problematiske sider ved Norges forhold til EU, og anerkjente at den reelle myndighetsoverføringen til EU ikke er ubetydelig. De fleste jurister ser imidlertid ut til å mene at Grunnloven ikke settes til side av dette, og det som er av kritikk dreier seg hovedsakelig om at overføring av myndighet skjer uten at prosedyren i § 93 anvendes, påpekte Eriksen.

Men selv om diskusjonene om Grunnloven er satt til side eller ikke, ser ut til å ha begrenset interesse for politikere og allmennheten, har den ikke bare akademisk interesse, fortsatte han. Når folkesuvereniteten feies til side, og jurister og politikere aksepterer å la norske lover og forskrifter bli kopier av EUs lovgivning blir det uklart på hvilket grunnlag norske lover og regler fortjener anerkjennelse, avsluttet Eriksen.

En selvbeskadiget demokratisk prosedyre

Professor Erik Oddvar Eriksen ved ARENA plukket opp denne tråden ved å understreke at Grunnloven ikke bare må ses formelt, men som uttrykk for en særlig grunnlovsidé. Borgere likestilles og gis rettigheter de kan bruke mot staten, med demokratiske prosesser for å realisere dette. Han pekte på at EØS-avtalen innebærer en suverenitetsavståelse som ikke kan stoppes, den er dynamisk og utvides stadig til nye områder.

Valg av prosedyre på Stortinget er viktig, i følge Eriksen, fordi det angår Grunnlovens status og rettslige stilling. Han viste til at § 93 ble innført som en hasteparagraf på 1960-tallet i påvente av norsk EU-medlemskap, noe som ikke har gjort den anvendelig i forbindelse med Schengen eller andre avtaler med EU. Etter Eriksens mening burde Stortinget følge § 112 for grunnlovsvedtak fremfor § 26 som kun krever simpelt flertall og som brukes i dag. § 112 handler om grunnlovsendringer, og det er på denne måten flere av EUs medlemsstater har tilpasset seg EU.

Han karakteriserte videre EØS-avtalen som en husmannskontrakt, fordi myndigheter og borgere mangler representasjon i EUs beslutningsorganer. Avtalen bryter med grunnlovsideen om selvstyre ettersom Norges innbyggere underlegges rettsakter som de selv ikke har innflytelse over. Slike prinsipielle overlegninger er stort sett fraværende i dagens debatt, hevdet han, mens pragmatisk tilnærming er stikkordet for det som har skjedd. Vi har å gjøre med en «demokratisk selvskading», konkluderte Eriksen, ettersom vårt tilknytningsforhold er basert på valg som kunne vært annerledes, og mindre skadelig fra et folkesuverenitetsperspektiv.

Tilbake til før-demokratisk representasjon?

Professor John Erik Fossum fra ARENA, som organiserte seminaret, avsluttet dagen med å rette fokus mot den parlamentariske styringskjeden, og påpekte at hvis folket ikke kobles opp mot det politiske systemet kan det ikke lenger kalles selvstyre. Norge har ulike former for representasjon i EUs organer, blant annet i forberedende komiteer og i parlamentariske forum. Men dette er ikke politisk valgt representasjon, og Fossum diskuterte de demokratiske utfordringene ved dette.

Argumenter om at EUs regelverk bare gjelder teknisk harmonisering og lite kontroversielle saker, eller at beslutningsprosessene er kunnskapsbaserte, overbeviser ikke, mener Fossum. Han problematiserte dette ved å vise til at det er vanskelig i politikken å forutsi hva som blir politisert, og at det må være muligheter for kontroll. Selv om Stortinget formelt vedtar lovene er det representanter i EU som i realiteten fatter beslutninger på vegne av norske borgere.

Han viste hvordan norske myndigheter har jobbet for surrogatrepresentasjon i EU, dvs. de forsøker å få representanter i EU til å «tale Norges sak». Her er det imidlertid ingen mulighet til å holde noen ansvarlig. Han problematiserte også tilnærmingen som går ut på å øke handlingsrommet ved å komme tidligere inn i prosessen. Dette vil i praksis styrke den utøvende makts allerede sentrale stilling, og vil neppe bidra til å involvere borgerne mer i beslutningsprosessene, hevdet han. Mangelen på politisk representasjon er i høy grad problematisk for Norge, avsluttet han, og medfører et tap av suverenitet som kan sammenlignes med før-demokratisk representasjon.

Det norske paradoks

Salen var fylt av engasjerte tilhørere, og debatten i etterkant kom blant annet inn på alternative tilknytningsformer til EU for Norge og demokratiske aspekter ved EU.

Terje Lien fra Senter for IKT i utdanningen, og redaktør for minstemme.no, presenterte også nettstedet som tilbyr faglige ressurser og oppgaver til bruk i barnehage og skole i forbindelse med stemmerettsjubileet og grunnlovsjubileet. Nettstedet henvender seg både direkte til barn og unge, men spesielt også til lærere som oppfordres til å ta i bruk ressursene på nettsiden i undervisningen.

Seminaret var organisert innenfor rammen av ARENAs grunnlovsprosjekt Den norske grunnloven i en europeisk kontekst (NORCONE). Temaene som ble diskutert på seminarets andre del, om Norges tilknytning til EU og effektene for norsk konstitusjonelt demokrati, tas opp i større bredde i boken «Det norske para­doks: om Nor­ges for­hold til Den euro­pe­iske union». Boken er redi­gert av John Erik Fos­sum og Erik Odd­var Erik­sen og kommer på Universitetsforlaget i januar 2014.

Arrangør

ARENA Senter for europaforskning og American Studies Association of Norway (ASANOR)
Publisert 18. sep. 2013 20:38 - Sist endret 14. nov. 2013 11:03