English version of this page

Svekkes EUs likestillingspolitikk?

EUs likestillingspolitikk mangler en tydelig visjon og klare forpliktelser, hevdet den finske professoren i statsvitenskap Johanna Kantola da hun gjorde opp status for unionens likestillingspolitikk på seminaret «Når likestillingen europeiseres».

Seniorforsker Cathrine Holst (ARENA og CORE) organiserte konferansen (foto: Marit Eldholm/UiO)

EU og likestillingspolitikk – og betydningen for EØS-landet Norge – var tema da Kjernemiljø for likestillingsforskning (CORE) i samarbeid med ARENA senter for europaforskning arrangerte konferanse på Litteraturhuset i Oslo 5. november.

Foruten innledende hovedforedrag av Johanna Kantola (Helsingfors Universitet) og Kirsten Ketscher (Københavns universitet), foreleste doktorgradsstipendiat ved ARENA Helena Seibicke om den europeiske kvinnelobbyen (European Women’s Lobby), etterfulgt av seniorforsker Cathrine Holst (CORE og ARENA) sin innledning om EU og likestilling i norske offentlige utredninger. Sentrale aktører fra sivilsamfunn (OMOD og JURK), arbeidslivsorganisasjonene (LO og KS), forvaltningen (BLD) og politikk var også invitert for å belyse ulike sider ved Norges forhold til EU på likestillingsfeltet

Johanna Kantola hevdet at EUs likestillingsregime er i ferd med å svekkes. I sitt foredrag om aktuelle utfordringer for EUs likestillingspolitikk, tegnet hun et pessimistisk bilde av utviklingen på feltet:  

– Likestillingspolitikken i EU preges av nedskalering, nedskjæring og marginalisering, fastslo Kantola.

Stillstand og krise

EUs likestillingspolitikk hviler på fem pilarer: antidiskrimineringslovgivningen, positiv særbehandling, gender mainstreaming, handlingsprogrammer og finansieringsordninger. Med forskjellige utgangspunkt og tradisjoner, har de ulike styringsverktøyene vært av ulik betydning for EUs medlemsland.

– Mens EUs antidiskrimineringslovgivning har bidratt til å styrke diskrimineringsvernet i de nordiske landene, har finansieringsordninger vært viktige for medlemsstatene i det sørlige Europa, forklarte Kantola.

Alle de fem pilarene i EUs likestillingspolitikk har ifølge Kantola blitt svekket det siste tiåret. Det fremmes færre likestillingsdirektiver, bevilges mindre penger og tas ikke hensyn til likestillingsperspektivet i utviklingen av unionens politikk. 

– Når utviklingen nå står stille, skyldes det manglende politisk vilje og oppfølging. På toppen av det hele kommer den økonomiske krisen, som har vist seg å gå særlig hardt utover kvinner. Innstrammingspolitikken, som gjerne rettferdiggjøres ved å vise til EU-krav, rammer kvinner hardere fordi det kuttes i velferdsordninger som er viktige for deres tilknytning til arbeidsmarkedet. Kjønnsperspektivet er fraværende i utviklingen av innstrammingstiltakene, påpekte Kantola.

En progressiv domstol

Langt mer positiv til EU som en likestillingsfremmende aktør var professor i sosialrett, Kirsten Ketscher. I sitt foredrag om EU-domstolens praksis og betydning for likestilling mellom kjønnene, ga hun en rekke eksempler på hvordan domstolen har vært svært progressiv i sin fortolkning av antidiskrimineringslovverket og med det banet vei for økt likestilling mellom kvinner og menn. Blant dommene som ifølge Ketscher vil få betydning for norsk regelverk, er den såkalte Maïstrelli-dommen fra 2015, hvor det fastslås at både far og mor har en individuell rett til foreldrepermisjon. Slik det norske regelverket i dag er utformet, er fars rett til permisjon avhengig av mors tilknytning til arbeidslivet.

– Saken er meget interessant fordi den rammer Norge. Jeg kan ikke forestille meg noe annet enn at man er forpliktet til å rette seg etter dommen, som slår fast at en slik bestemmelse er i strid med både foreldrepermisjonsdirektivet og likestillingsdirektivet. Norge er bundet av begge, påpekte Ketscher.

Om domstolenes fortolkningsstil hadde Ketscher følgende å si:

– EU-domstolen er både kreativ og innovativ, og viser ofte en fortolkningsstil som ingen hadde forventet. Den styrker individuelle rettigheter, og avviser fortolkninger til skade for individet. Domstolen er rett og slett et godt bekjentskap for kvinner, konkluderte hun.

Veien videre

Av konferansen kom det frem at EUs påvirkning på norsk likestillingspolitikk er betydelig. Samtidig gjør den norske tilknytningsformen til unionen det vanskelig å påvirke den politikken som utformes på EU-nivå. Manglende medbestemmelsesrett gjør at andre kanaler må benyttes dersom Norge skal sette sitt preg på den europeiske likestillingspolitikken. Lobbyvilkårene er imidlertid utfordrende.

– Det er svært ressurskrevende å drive påvirkningsarbeid opp mot EU. Med skrale ressurser prioriterer vi heller FN-systemet, hvor sivilsamfunnet har en mye mer selvsagt plass enn på EU-nivå, påpekte Frøydis Patursson fra JURK.

Leder av CORE, Mari Teigen, mener at den europeiske likestillingspolitikken er inne i en spennende fase, hvor det er vanskelig å si om vi går mot en snevrere eller mer offensiv politikk på likestillingsfeltet.

– Dersom Norge ønsker å påvirke retningen på denne politikken, er det viktig å gjøre bruk av det handlingsrommet som eksisterer, påpeker hun.

 

Saken ble først publisert av CORE 12. november 2015.

Av Karin Oline Kraglund, CORE - Kjernemiljø for likestillingsforskning
Publisert 22. des. 2015 01:15 - Sist endret 28. juni 2017 15:27